Tungt belesset som seierherrer
kommer vi daglig hjem fra vår hage.
Kålhodenes grønne horder har vi gjørt ende på,
skilt deres tykke hoder fra kroppen med en skarp kniv og lagt dem i kasser.
Gulrøttenes blide viftepalmer rykket vi varsomt opp, og vi har høstet tomatenes blodige soler.
Under frodige skoger av taggete blad
sprikte sylteagurkene som lubne barnefingrer.
Nå svømmer de i glasserte krukker
og skal gi våre ganer bitter sødme til vinteren
Fra sukkerertenes sommerfuglblomster sprang det ut
buede vikingskip med bitte små perlerader av skjold langs esingen,
(svakt kamuflert under ertebelgens spente hud).
De overvintrer nå i tykkmavete Norgesglass.
Blomkålens kjølige blomster, sirlig sammenpresset
som en frierbukett fra nittiårene,
blander seg med runde løk og ørsmå agurkbarn i picklesglasset.
Kålrabien veltet seg selv halvveis opp av jorda
i sin tjenestiver og påtrengende vitaminrikdom.
Vi la den uten seremonier i kjellerens mørkeste krok,
der skal vi vite å finne den igjen når dagene blir korte og svarte.
Men poteten, fruktbar som en kineser fra hungerdistrikene,
henter vi i hundrer, ja, tusener, opp fra vår hages jord.
For poteten, den barkete proletar i vår kjeller,
gjenoppstår hver dag gyllen og dampende
som det trygge midtpunkt spekesilden og vannkaraflen
fylker seg om
på vårt voksdukbedekte bord.
(Inger Hagerup, Flukten til Amerika utgitt 1942)
Var i helgen på besøk hos Maria, som i år har vist seg å være en god gartner/bonde..
Fantastisk!
SvarSlett