Aldri mer 13??

Jeg vet ikke helt hva som var målet for innholdet i denne bloggen; dagbok, humor, intellektuelt, familiesaga. Den er vel sjelden så veeldig dyp at ei skje metter, og dette innlegget skal vel heller ikke bli det, men noe alvorlig må bli sagt her.

De fleste har vel fått med seg at regnskyllet i Norge om dagen er lite i forhold til hva som skjer i andre land, som flommen i Pakistan. (Selv om ei dame på trikken i Oslo her om dagen sa det at; "Folk sier at vi skal være glad vi bor i Norge og slipper slik som flommen i Pakistan og skogbrann i Russland. Men jeg sier nå at vi har litt av hvert å stri med vi også." - Kanskje i litt annen størrelsesorden og litt ulik økonomi(?), uten at vi bagatelliserer problemer her hjemme altså.)

Flommen gir enorme ødeleggelser som vil påvirke mange millioner mennesker i Pakistan og andre land rundt i flere år fremover. Det internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne er inne med nødhjelp for å gi rent vann, telt, tepper og annet nå, og vil nok være der i lang tid. Dette, som mye annet, koster penger, har du lyst til å støtte kan du gå inn her.

For å samle inn penger til Røde Kors og nødhjelpen i Pakistan stilte mange mer og mindre kjente artister opp på en gratis støttekonster, hvor det var mulig å gi donasjoner til arbeidet. Jeg var, som dere kanskje skjønner, på denne konserten. Det var vel ikke hovedsaklig fordi jeg er så god og snill, man trenger jo ikke møte opp for å få gitt penger (se over), men fordi min kjære venninne Kristine Hjulstad skulle delta.

Kristine driver med magisk teater (!!!!!) og det var altså helt fantastisk å sitte å se på de få minuttene hun fikk være på scenen. Nå har jeg riktignok kjent Kristine såpass lenge at jeg vet at trylling ikke er trylling. Det går faktisk ikke an å få en tråd du har kuttet opp i mange små biter til å bli én lang tråd igjen. Men trylling er estetikken, bruk av musikk og tekst og litt småfrekk lureri. Flott og fabelaktig Kristine.

Nå var det ikke bare Kristine som hadde sagt seg villig til å opptre, og her kommer bakgrunnen for overskriften til innlegget som nå avsluttes med en ganske stor kontrast til innledningen..

På plakaten stod nemlig også Didrik Solli Tangen, Alexander Rybak og A1! Opprinnelig trodde jeg ikke at jeg var en spesielt stor fan av noen av disse (selv om jeg til tider har tenkt at Christian Ingebrigtsen er mannen i mitt liv), men når disse to Grand Prix-gutta entrer scenen våkner min indre tenåring igjen til liv og jeg fniser og rødmer som en annen fjortis (og jeg var ikke alene fjortis i salen bare så det er sagt). Frykt ikke, jeg reiste meg ikke opp, løftet ikke lighteren, løp ikke etter autograf etterpå, men jeg ble VELDIG overrasket over meg selv..

Av de tre Grand Prixhåpene var det vel Didrik som overbeviste mest musikalsk.

Etter konserten gikk jeg ut for å finne en trikk, og bare meter unna stod min fremtidige lykke, riktignok omgitt av et par andre litt eldre jenter som vel også tror denne blonde nordmannen var løsningen på livets mange mysterium.. Og folkens, jeg hadde faktisk tenkt til å gå bort for å spørre om et bilde sammen med Christian, kun fordi det hadde vært vanvittig tøft å ha på bloggen, på tross av at det ville vært ulidelig pinlig!!! Men så var det noen damer som stod i nærheten som virket som kanskje ei av de var hans nåtidige og fremtidige lykke, da gikk min indre tenåring litt tilbake i lett søvn... Men dere skal vite at jeg faktisk etter først å ha gått ned til trikkestoppet, gikk oppigjen til utgangen for å prøve - for deres skyld, men feiget ut/vokste opp..