Litt mer kjemi.

I dag skulle vi lage snøglobe i kjemien. Greia er at benzosyre har liten løselighet, men løselighet for salter øker stortsett med temperaturen. Vi varmer altså opp vann, tilsetter benzosyre og denne løses opp. Når løsningen avkjøles vil benzosyren felle ut, men da som finere krystaller. Elevene måtte selv stille med syltetøyglass og en liten figur. Nå ble ikke resultatet ikke kjempe bra idag, det var litt varierende mengde snø. Det så egentlig ut som en av gutta hadde stjålet alle de andres benzosyre.

Det ble mange søte versjoner selv om ikke alle rakk å få utfelt så mye idag. Kanskje får vi fikset på dette på fredag. Jeg tror det er mange settekasser som er en figur i manko i dag.

Enkelte har en viss estetisk sans.. Nusk.



Harry Potter



Lykketroll.

Katta!!

Fram-/fremtiden.

"Jeg skjønner ikke at ikke flere blir lærere.Vi får til og med betalt for dette." En kjær kollegas utsagn etter timer med herlige elever. De samme tankene for igjennom mitt pene lille hode når jeg kom på jobb i dag. Klokken var 0715 og elever tuslet rundt igjennom gangene og hang opp disse og maaange fler:

Til å bli ganske glad av!

Vi har nemlig en Skolemiljøgruppe på skolen. Se og bli rørt.

Lykken er...

Lykken er nybakt brød etter at en prøvebunke er ferdig rettet!!! I shit you not!!

Ode til beltedyret.

(Min familie kaller det ikke beltedyr, men fylt horn altså. Men tittelen blir liksom litt festligere ved å bruke beltedyr, som en del andre gjør).

En av de mange gode grunner til å være glad i Kongsberg og ikke slenge seg på lavkarbobølgen, er Lampeland bakeri og deres fylte horn. Jeg har lett land og strand uten å finne tilsvarende, eller noe liknende, i noen annen by!

Ode til beltedyret.

Å, som jeg gleder meg

til å sette tennene i deg
Du har slike og fløyel som tekstur

med fyll av vanilje og makron på lur

Jeg har lengtet etter deg gamle venn.

Vær forsiktig, ikke for fort

om ikke lenge er det dessverre gjort.

Beltedyr er et av dine navn

Beltedyr du er et av mine savn

Fatet mitt er nå blitt tomt...

(godt jeg kjøpte to).

Andre sine ord.

Er det ikke litt rart at ingen to lager akkurat samme diktet, sangen eller boken? Er det ikke godt at vi er unike?!!

Jeg leser ikke veldig mye dikt, men tenker ofte at jeg skal lese litt mer for det er mye som blir så pent når noen andre har skrevet det med noen velvalgte ord. Allikevel er det ikke alltid slik. Noen ganger er det bare rart, men det kan være spennende det også.

Når jeg gikk på skolen skulle vi en gang velge oss hver vår dikter og finne ut en del om dikteren og diktene. Jeg valgte meg, helt tilfeldig, Rolf Jacobsen. Jeg tror jeg valgte det fordi jeg ikke visste hvem dette var eller hva han hadde skrevet. Jeg angret meg fort, for han skrev så rare dikt. Etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg fått mer og mer sansen for han Rolf. Utrolig snodige og til tider uforståelige dikt!
Så her er to lite påskeinspirert dikt av Rolf Jacobsen, hentet fra diktsamlingen "Også jorden er en stjerne".

VENT PÅ OSS ---

Vent på meg, vent på meg, sier den vesle sneglen.
Husk at jeg er liten og at jeg er våt på bena.

Ho - ho -, sier gjøken. Blåser i sitt horn, langt borte i en skog,
Vent nå litt. Vent. Det er noe vi har glemt.

Heihei - vent nå, roper vinden. - Det kommer et lavtrykk til,
og jeg må velte en lysmast først oppe i Valsøyfjord.

Vent, vent på meg, sier barnet ditt. Jeg ser deg ikke lenger.
Jeg er redd.

Vent, mine venner, vent, sier gamle Jorden. Jeg har mine
tider å passe: Mange land som skal ha sitt daglige lys.

Vent på oss, sier de fillete og de sulte folkene. alt
på jorden hører jo dere til. Tenn iallefall en lampe
så vi kan se hvor vi er.

Vent på oss, vent, sier ungdommen på gatehjørnene. Hvorfor
haster det slik. Gi oss et håp, en drøm
før vi knuser en rute til.

Vent på oss, sier ordene. Ikke så fort. Dette skulle bli et dikt
du kunne huske en stund.

Rolf Jacobsen, Samlede dikt 1977

LANDSKAP MED GRAVEMASKINER.

De spiser av skogene mine.
Seks gravemasjoner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe mig for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øyne i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvtann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen struper mer, bare en diger
kjeft, og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

Rolf Jacobsen, Hemmelig liv 1954.

Tangere

Jeg kjørte akkurat forbi et lite sted i Gudbrandsdalen hvor det var et konditori hvor det satt folk og tok seg en liten lørdagskaffe. Jeg kjente at jeg ble glad inni meg(ikke utenpå?!) av å se det.. Hvorfor det?, kan du spørre, og det var det jeg også begynte å tenke på. Jeg har ikke kommet frem til noe svar, men det ledet tankene mine videre. Det er ikke så ofte jeg har verken filosofiske eller spesielt dype evt svevende innlegg her på bloggen, så kanskje vi kan ta oss råda til det i dag.

Jeg kan ganske ofte bli irritert over andre folk, ikke minst folk jeg ikke kjenner men observerer på gata eller ellers. Dumt, men sant. Kanskje har de en teit gange, rare irriterende fakter (for eksempel smatting eller ansiktsuttrykk), høylytt klining nedover hele Gudbrandsdalen eller de står for nærme bagasjebåndet på flyplassen (dette siste punktet kunne vært tema i et annet blogg innlegg eller kunne vært et «bevis» på at jeg og andre mattelærere ikke lykkes alltid). Kanskje det var derfor jeg ble så glad, fordi jeg fikk observere noen, men uten å plukke opp noen særtrekk. Jeg fikk et bittelite blikk inn i livet deres (uten at jeg lærte noe særlig om dem), uten at de så meg en gang. Og jeg tror de hadde det bra, for lørdager på kafe er ofte en god ting (kanskje ikke i Trondheim, når barnevognmafian tror at ungene har veldig lyst til å gå på kafe i dag også;-).

Akkurat nå sitter jeg ved siden av en på toget, naturlig nok. Jeg vet ikke hva han heter, jeg vet ikke hvor hvem han er. Det jeg vet er at han er syk, enten tåler han togkjøring dårlig eller så smitter han meg i skrivende stund med spysyken. Du kommer ganske nær noen når de er så dårlig. Ganske rart å tenke på (eller kanskje ikke) at du ser noen i en så sårbar situasjon, men så er det det. Mest sannsynlig vil vi ikke møtes igjen. Hm.

Tenker du noen gang over hvor mange mennesker du ser i løpet av livet, hvor mange som ser deg i løpet av livet ditt? Da snakker jeg egentlig ikke om de du kjenner og treffer daglig, men de du går forbi, de du kjører tog med, de du sitter på kafe samtidig med.  Tenk på alle de du ser i løpet av livet, som egentlig ikke har noen særlig innvirkning på livet ditt, samtidig som det hadde vært veldig annerledes om de ikke var der.. De er vel ikke med å utvikle deg som menneske, men de fyller opp rommet rundt deg.. Fiffig.

Vi er på en måte hverandres liv.. En annen gang skal jeg skrive noe om å være en del av livet til folk du er glad i, for det gjør meg nok mer glad enn å observere noen på en kafe.

(Eller kanskje jeg bare ble glad fordi sola skinte og jeg skal treffe familie og gode venner.)

Gospelstemning i stua.

Jeg trodde et lite øyeblikk at jeg slapp unna rettinga ikveld, et lite 10-minutt funket nemlig ikke innlevringsmappa på fronter elevene hadde levert inn rapportene sine i.. Men jaggu gikk det seg ikke til...

Da er det godt å ha litt godmusikk på anlegget:

Normalt er jeg litt for orginalartistversjoner.. Men denne gjør hu her absolutt best.