Andre sine ord.

Er det ikke litt rart at ingen to lager akkurat samme diktet, sangen eller boken? Er det ikke godt at vi er unike?!!

Jeg leser ikke veldig mye dikt, men tenker ofte at jeg skal lese litt mer for det er mye som blir så pent når noen andre har skrevet det med noen velvalgte ord. Allikevel er det ikke alltid slik. Noen ganger er det bare rart, men det kan være spennende det også.

Når jeg gikk på skolen skulle vi en gang velge oss hver vår dikter og finne ut en del om dikteren og diktene. Jeg valgte meg, helt tilfeldig, Rolf Jacobsen. Jeg tror jeg valgte det fordi jeg ikke visste hvem dette var eller hva han hadde skrevet. Jeg angret meg fort, for han skrev så rare dikt. Etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg fått mer og mer sansen for han Rolf. Utrolig snodige og til tider uforståelige dikt!
Så her er to lite påskeinspirert dikt av Rolf Jacobsen, hentet fra diktsamlingen "Også jorden er en stjerne".

VENT PÅ OSS ---

Vent på meg, vent på meg, sier den vesle sneglen.
Husk at jeg er liten og at jeg er våt på bena.

Ho - ho -, sier gjøken. Blåser i sitt horn, langt borte i en skog,
Vent nå litt. Vent. Det er noe vi har glemt.

Heihei - vent nå, roper vinden. - Det kommer et lavtrykk til,
og jeg må velte en lysmast først oppe i Valsøyfjord.

Vent, vent på meg, sier barnet ditt. Jeg ser deg ikke lenger.
Jeg er redd.

Vent, mine venner, vent, sier gamle Jorden. Jeg har mine
tider å passe: Mange land som skal ha sitt daglige lys.

Vent på oss, sier de fillete og de sulte folkene. alt
på jorden hører jo dere til. Tenn iallefall en lampe
så vi kan se hvor vi er.

Vent på oss, vent, sier ungdommen på gatehjørnene. Hvorfor
haster det slik. Gi oss et håp, en drøm
før vi knuser en rute til.

Vent på oss, sier ordene. Ikke så fort. Dette skulle bli et dikt
du kunne huske en stund.

Rolf Jacobsen, Samlede dikt 1977

LANDSKAP MED GRAVEMASKINER.

De spiser av skogene mine.
Seks gravemasjoner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe mig for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øyne i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvtann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen struper mer, bare en diger
kjeft, og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

Rolf Jacobsen, Hemmelig liv 1954.