Tangere

Jeg kjørte akkurat forbi et lite sted i Gudbrandsdalen hvor det var et konditori hvor det satt folk og tok seg en liten lørdagskaffe. Jeg kjente at jeg ble glad inni meg(ikke utenpå?!) av å se det.. Hvorfor det?, kan du spørre, og det var det jeg også begynte å tenke på. Jeg har ikke kommet frem til noe svar, men det ledet tankene mine videre. Det er ikke så ofte jeg har verken filosofiske eller spesielt dype evt svevende innlegg her på bloggen, så kanskje vi kan ta oss råda til det i dag.

Jeg kan ganske ofte bli irritert over andre folk, ikke minst folk jeg ikke kjenner men observerer på gata eller ellers. Dumt, men sant. Kanskje har de en teit gange, rare irriterende fakter (for eksempel smatting eller ansiktsuttrykk), høylytt klining nedover hele Gudbrandsdalen eller de står for nærme bagasjebåndet på flyplassen (dette siste punktet kunne vært tema i et annet blogg innlegg eller kunne vært et «bevis» på at jeg og andre mattelærere ikke lykkes alltid). Kanskje det var derfor jeg ble så glad, fordi jeg fikk observere noen, men uten å plukke opp noen særtrekk. Jeg fikk et bittelite blikk inn i livet deres (uten at jeg lærte noe særlig om dem), uten at de så meg en gang. Og jeg tror de hadde det bra, for lørdager på kafe er ofte en god ting (kanskje ikke i Trondheim, når barnevognmafian tror at ungene har veldig lyst til å gå på kafe i dag også;-).

Akkurat nå sitter jeg ved siden av en på toget, naturlig nok. Jeg vet ikke hva han heter, jeg vet ikke hvor hvem han er. Det jeg vet er at han er syk, enten tåler han togkjøring dårlig eller så smitter han meg i skrivende stund med spysyken. Du kommer ganske nær noen når de er så dårlig. Ganske rart å tenke på (eller kanskje ikke) at du ser noen i en så sårbar situasjon, men så er det det. Mest sannsynlig vil vi ikke møtes igjen. Hm.

Tenker du noen gang over hvor mange mennesker du ser i løpet av livet, hvor mange som ser deg i løpet av livet ditt? Da snakker jeg egentlig ikke om de du kjenner og treffer daglig, men de du går forbi, de du kjører tog med, de du sitter på kafe samtidig med.  Tenk på alle de du ser i løpet av livet, som egentlig ikke har noen særlig innvirkning på livet ditt, samtidig som det hadde vært veldig annerledes om de ikke var der.. De er vel ikke med å utvikle deg som menneske, men de fyller opp rommet rundt deg.. Fiffig.

Vi er på en måte hverandres liv.. En annen gang skal jeg skrive noe om å være en del av livet til folk du er glad i, for det gjør meg nok mer glad enn å observere noen på en kafe.

(Eller kanskje jeg bare ble glad fordi sola skinte og jeg skal treffe familie og gode venner.)